Rokokko, opplysningstid og nyklassisme.
På 1700-tallet kom opplysningstiden. Det var tiden hvor skillet mellom kirken og vitenskapen ble relativt stort, og hvor vitenskapsmenn, tørste på kunnskap, ville dele sin viten med resten av omverdenen. Det var tiden hvor mennesket som hadde levd i mørke, skulle bli opplyst. Tenkeren Immanuel Kant beskrev tiden som “epoken hvor mennesket forlater sin selvforsynte umyndighet”.

Etter at Tyskland hadde gulpet opp det første leksikonet, som var på 64 bind, med 64000 sider, fant franskmennene (Denis Dideriot og Jean d’Alembert) ut at de skulle mekke den franske encyklopedien. Dette leksikonet møtte motstand, da kirken og myndighetene tolket kunnskapen som opprør, og ble bannet, men likevel avsluttet.

I dag var ikke Elise på skolen. Det gjør vondt i hjertet mitt.

Tilbake til oppgaven: 
John Locke skrev også en bok om at mennesket ble født som fri og selvstendig, men at bare en samfunnstilhørighet kunne gjøre oss lykkelige.
I 1789 var den også franske revolusjonen, hvor de som trodde på likhet, brorskap og frihet seiret, men dreit seg litt likevel, da ettertiden ikke brakte direkte oppgang. Likevel ble dette sett på som et symbol for at et “uovervinnelig” styre kan bli overseiret, bare man er mange, og sterke nok.
Stilarten rokokko kom flytende, og var en reaksjon på fortidens pompøse stil, men var likevel mest utagert på arkitekturområder. Det ble mye brukt svungne linjer, asymmetriske ornamentikk, skjell og skjellformer, pastellfarger og forgyllning.

Alle møblementene i et rom skulle samarbeide for å gjøre et helhetlig inntrykk. Den norske rokokkoen ble kalt bonderokokko (sjokk), og hadde skjellmønster, og asymmetriske blomster.
Senere kom nyklassismen, ettertiden som var lei av skjell og pastell, og var i motsetning preget av nærmest eksakt kopiering av de klassiske forbildene innenfor en rekke kunst. Det var også vanlig å rette ut stolben igjen.

Det var kjedelig, men nå er det over.

Xoxo, Regine.

Filmen om Frankenstein var på mange måter romantisk, den også. Den handlet om sentrale temaer, som liv, død og kjærlighet, også var det voldsomme effekter, dramatikk og overnaturlige ting. Poesi også, så man nøye nok etter.

Jeg tror Frankenstein-filmen hadde blitt mer romantisk, hadde den vært litt mer lik boken. Der var Frankenstein-monsteret ondt på grunn av mangel på kjærlighet, ikke fordi han hadde overtatt en tidligere kriminels hjerne. I tillegg døde det fler i boka, har jeg hørt. Det jeg likte best med filmen, var likevel Fritz. For en idiot! Ikke rart han ble drept.

Siden jeg allerede er i det romantiske hjørnet, slenger jeg med et dikt av Jo Ingemar Bruem. Han har et problem med tegnsetting og sånt. Enjoy!

” Min dør er for deg alltid vid åpen
Unntatt når jeg i dusjen mister såpen
Dette var den siste dråpen
Nå tar jeg på meg kåpen.

Jeg begir meg ut i verdens kalde favn
Det er nå ovenfor deg jeg kjenner mitt savn.
Du er som et fyrtårn i heftig sjø
Bare ved å tenke på deg, begynner jeg å blø.

Jeg sitter her alene
Mot din kropp, jeg skulle ønske jeg kunne lene.
Nå har det gått opp et lys for meg
Det er deg, det er deg.

Alle de andre skjønner meg ikke
Du og jeg, liker den samme drikke
Nå er det helt klart
At jeg ikke skjønte det før er litt rart”

Bildet er hentet fra filmen.

Xoxo, Regine.

Legger med et par bilder fra pysjamaspartyet mitt, forresten. Man kan ikke være saklig hele tiden, vel.

Ha en ellers strålende dag. Chatroulette nu, pepz

Xoxo, Regine.

For tiden drikker jeg bare kakao. Kakao i statoil-koppen, kakao på skolen, kakao hjemme, kakao ute, kakao inne. Hver dag drikker jeg minimum tre kopper kakao. Nok om det. Dette er mitt første frivillige blogginnlegg, noe som gjør at jeg kan skrive om hva jeg vil. Jeg er ordløs.

Xoxo, Regine.

Likevel skjer det stadig at nye bilder av meg dukker opp, av og til i en eller annen påvirket måte, og i tilstander hvor jeg dynker hodet mitt ned i plastglass med udefinerbart innhold og smiler skjeivøyde smil. På statusoppdateringene mine informerer jeg kun om jeg har noe totalt uinteressant å fortelle, som “æ frys”, “du kan berre sug mæ” og “æ frys og du kan berre sug mæ”. På grunn av at jeg skjemmes av min mangel på sosial intelligens, at modenhetsstadiet er på slikt bunnivå, og ellers på grunn av min nettlige framstilling, er jeg heller ikke venn med min mor på nett. Skjoldet mitt. Så ille er det, altså.

Jeg bruker facebook når jeg venter, msn når jeg kjeder meg, og twitter når jeg må. Jeg bruker dem til å oppdatere meg på hva som skjer av sosiale events, gossips innad min vennekrets, og ellers fint lite. Det er flott med slike kommunikasjonsformer som gjør at du kan holde deg oppdatert på så mange plan, og holde en relativt grei kontakt med venner og bekjente. Det er lett, ikke sant. Og tilgjengelig. Negativt er det at man blir litt isolert inne i sin dataverden, kan få en del skader i rygg og henger, og så er det jo det med nettmobbing, kopiering og barneporno. Hvis nettsex og telefonsex erstatter vanlig, vil vi jo også dø ut.

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som er blitt uthengt på nett, men veit at det var “kick a ginger day” på facebook for ikke så lenge siden, og at orangehårede barn av denne grunn ble banket på flere skoler i Norge. Jeg beskytter ikke meg selv, men har venner som passer på meg og støtter meg hvis noe skulle oppstå. Jeg legger ikke ut avkledde bilder av folk og jeg legger ikke ut skikkelig stygge bilder (så lenge jeg ikke har tilatelse av vedkommende). Jeg sier en del piss til folk da, men bare de som kjenner meg godt, og de tar seg ikke nær av det.

Muligheter for beskyttelse er jo å ikke være så jæklig online heile tia. Man kan legge til folk man stoler på, bare. I tillegg kan man begrense profilen sin til det minimale, slik at andre ikke ser ting du ikke vil de skal se. Man kan politianmelde hvis ting blir for surt. Eller så kan man ta anabole steroider og se svær ut, slik at ingen tør messe med deg.

Jeg synes det er viktig å respektere andres grenser, privatliv og meninger. Sistnevnte har jeg selv et lite problem med innimellom, men jeg klarer meg. Så får vi håpe alt ordner seg til slutt for gingerkids.

Ginger hair, she don’t care

She’ll make a fool of you and friends out there

Sangen er Ginger hair – David Hopkins. Bildet er mitt, ja.

Xoxo, Regine.

Man kan på mange måter si at Adolf var dum. Jeg foretrekker ofte å tenke at folk er uvitende fremfor onde, rett og slett fordi jeg ikke tror på en gjennomført djevel. Kanskjer er jeg naiv, men jeg har alt for stor tro på informasjonskløfter og negativ påvirkning framfor en som svart og hvitt kun tenker å gjøre verden til et jævlig sted for alt og alle. Dette sier jeg ikke på noen måte for å forsvare noen, heller å forstå.

Poenget var likevel at: Man kan på mange måter si at Adolf var dum, men på reklamasjons- og ellers mediefronten, hadde han og sine underordnede peiling, ellers ville det ikke kommet så langt som det kom. De bedrev også noe kalt propaganda; påstander som i mediene framstiltes som fakta, og husker jeg rett, trodde de mediene var allmektige i denne tidsepoken, og lot seg sikkert derfor påvirke ekstra mye. Neida.

Jeg tror dette er en av de epokene som er mest interessante i ettertid, og heller jævlige å leve i der og da. Jeg ser for meg alle menneskene som redde, uinformerte og usikre. Hadde jeg likevel levd, ville jeg vært Coco Chanel. Parfymene hennes har jeg ikke sansen for, men har fått inntrykk av at hun var cool. Hun var en av de første som så sammenhengen mellom mote og frihet, og produserte hatter og diverse klær, med hovedfokus på det stilrene og kvinners bevegelsesfrihet. Jeg har fått for meg at hun var et tøft og selvstendig kvinnemenneske med god motesans, en riktig god rollemodell, med sansen for “den lille sorte”.

Plakaten har jeg laget selv. Kilder: Medieboka. Jaja, glhf alle barn.

“Success is often achieved by those who don’t know that failure is inevitable.” – Coco Chanel

Xoxo, Regine.

Da vektlegger jeg også i hvor stor grad “verket” framkaller følelser, og hvilke. Jeg mener kunst som får fram glede, sorg, lyst, sinne, lidenskap eller reddhet kan få mer etterspørsel enn for eksempel metthet, letthet, smidighet og pissetrenghet.

Andy Warhols var en av de fremste kunstnerne innen pop-sjangeren på sekstitallet i USA. Han regnes den dag i dag som en av de fremste kustnerne fra dette århundret. Han hadde tidligere jobbet i reklame- og moteindustrien, så jeg mener han hadde et godt utgangspunkt for å lett opphente inspirasjon, vite hva folket vil ha, og på mange måter måtte ha vært svært bevisst på i hvilken retning samfunnet beveger seg, og med dette må det ha vært lettere å skape modernisert kunst.
Jeg tror han ble kjent fordi han ga den amerikanske befolkningen noe nytt; ikke bare en “ny” måte å uttrykke seg kunstnerisk på, men han brukte også kjente merkevarer og mennesker i kunsten sin. Kunsten hans var inspirerende og engasjerende, og han virker for meg som en smart fyr.

Bildet har jeg laget selv. Kilder: wikipedia og quotes. Sitater av Andy Warhol.

Xoxo, Regine.

During the 1960s, I think, people forgot what emotions were supposed to be. And I don’t think they’ve ever remembered.

Vi så nylig filmen “Hair”. Den er fin, egentlig. Så hårete vil jeg også være. Den gjenspeiler samfunnet på 60-tallet på mange måter; hovedfokus er på peace, love, flower power og LSD, og sånn var det jo. Spesielt godt likte jeg sangen om hvordan sorte gutter er som sjokolade.

Hovedpersonene representerer hippiene, menneskene som lar håret vokse fritt og demonstrerer mot et samfunn hvor det materialistiske overvinner kjærligheten i verdi. På den andre siden har vi det militære, og det viser seg at det er ikke de med de store våpnene som føler seg mest trygge. Hippiene er uredde og rusa, og synger stort sett sanger om hår og kjærlighet.

Filmens budskap er noe sånt som at materielle goder ikke nødvendigvis gjør deg lykkeligst. Den forteller oss å være uredde, blant annet når det kommer til fremmedfrykt. Jeg mener ungdomsopprører på 60-tallet var både sunt og usunt. Sunt psykisk og usunt fysisk. Eller kanskje en salig blanding. Jeg kunne i hvert fall også tenkt meg å bade naken, snike meg inn i hærens hovedbase og synge dagen lang.

Sangen heter “Let the sunshine in”. For å høre den på youtube, trykk her.

Bildet har jeg laget selv.

Silence tells me secretly
Everything
Everything

Xoxo, Regine.

Punken oppsto på slutten av 70-tallet. Nøkkelord: Sex Pistols, nagler, kontraster, anarki. Det var en generell fiendtlig innstilling til systemet, og sånn jeg har fått inntrykk av det, virket det ikke som noen var spesielt løsningsorientert. Men det veit jeg fint lite om.

Av og til liker jeg punkmusikk. Det er god musikk å løpe til, og gjør meg meget glad når jeg er sinna.  Andre ganger synes jeg punk bare er høylytt dritt som ikke gir mening. Jeg tror ikke jeg forstår punk fullstendig. Det stammer fra et samfunn jeg aldri var en del av. Likevel veit jeg av et moderne punkband, eller, det befinner seg i hvert fall et sted innenfor sjangeren, nemlig Green Day. Jeg husker hvor vi grein da “Wake me up when September ends” kom, sommeren 2004, var det ikke? Ellers finner du vel større fans enn meg, forhåpentligvis.

Annen musikk på 70-tallet var rester av sekstitallets psykedelia. John Travoltas fantastiske karriere startet også da han sang verden full under innspillingen av “Grease”. Simon & Garfunkel, (verdens nusseligste) Carpenters (close to yooou-oooou), Jackson 5 og Pink Floyd var bare noen av de storartede entertainerne innen musikkbransjen. Det gikk i litt forskjellige stiler, med andre ord. Likevel var punk mest for ungdommen, hvor det meste handlet om opprørskhet og rebeller som var 2 cool 4 school.

Punkstilen er in igjen, har jeg hørt. I alle fall nagler. Det er faktisk rimelig kult, ikke på meg, men på noen jeg kjenner. Sikkerhetsnåler i øret er jeg likevel enda litt usikker på, men kan sikkert overbevises.

Her kommer et lite haiku-dikt om Elise og punk:

Elise er svart og hvit

Punk

Bildene har jeg laget selv.

Xoxo, Regine.